Som jeg sa på konferansen i dag, jeg er denne anonyme personen som fikk innsyn i NNPF sine medlemslister (sjokk sant?). Men, når det skjedde og reaksjonene fra veldig mange folk med veldig mye makt var jeg på ordentlig ganske nervøs for ting som kunne skje.

Derfor forsøkte jeg å uttale meg anonymt til mediene slik at jeg i det minste kunne opprettholde en liten avstand til saken. Bergens Tidende aksepterte dette, Politiforum ville ikke la meg snakke anonymt.

Selv om jeg sa at når jeg hører reaksjonene fra PF, NNPF, politikere og mange politifolk med spekulasjoner i at jeg hadde kriminelle hensikter og at de hyrte på advokater. Da ble jeg nervøs.

Jeg så hva de hadde gjort med Krebs og Grostad. Jeg vet hvor få rettigheter man har i møte med en politibetjent som påstår du ser rusa ut når du f.eks kjører bil. Det var en ekkel periode.

Når det er sagt er jeg imponert over hvordan #NarkoTwitter har behandlet listen. Ikke er den åpent lagt ut, og den er i det store og hele kun brukt til formålet som er å avdekke rolleblanding i politietaten.

Skjønner godt at mange er anonyme. Den frykten jeg kjente på da er jo bare en brøkdel av hva mange med f.eks. brukererfaring må kjenne på av frykt for å bli brutalisert av Bresil og hans like.

folk i norge snakker om ytringsfrihet som om det er friheten fra å bli skarpt kritisert for å si idiotiske ting samtidig har det i årevis vært folk som har hatt reell frykt for å bli sanksjonert av det offentlige for å ta til orde for en mer human ruspolitikk